Jeg har begynt å lure litt. Hva er poenget med å skrive en blogg, som ingen andre vet om? Jeg mener, kaste bort time etter time med å skrive noe som ingen andre noen gang vil lese. Jeg tenkte faktisk på det rett etter jeg hadde postet forrige innlegg, da fikk jeg nemlig se nedi det ene hjørnet at jeg kunne dele innleggene mine på Facebook, Twitter, Nettby og Rss bare med et enkelt tastetrykk. Jeg tok meg selv i å trykke på linken der det stod Facebook. Det er jo lov å se.

Gleden var kortvarig da jeg fikk beskjed om at jeg måtte å logge meg inn, for å kunne dele med mine venner. Ikke kan jeg logge meg inn i boka, og i tillegg er jeg rimelig sikker på at jeg ikke har noen «venner» der inne heller. Ingenting skal liksom være lettvint,- et trykk og del med dine venner…..tull. Jaja jeg har iallefall fortalt Elisabeth, søstra mi og svoger om bloggen min, så det er sikkert tre stykk som vil lese den. Iallefall når jeg sier fra at jeg har skrevet en nytt innlegg jeg vil de skal lese.

Så var det innlegget da: De siste to dagene har gått med til å grave et hull i sanden. Det har vært forferdelig kjedelig. Spesielt kjipt er det å vite at jo lenger ned du graver jo mer sliten blir du, og den eneste «premien» du får er at det blir ennå høyere å løfta opp bøtta når den skal tømmes. I mitt tilfelle så kom i tillegg premien i form av bløt sand. Det vil si, den ble bløt når jeg kom langt ned, for der var det visst grunnvann, så ikke bare måtte jeg løfte bøtta høyere opp, men jeg fikk også gleden av å løfte bløt sand. Jeg prøvde å se på det som god trening, men etter x-antall timer og sår rygg, så var det ikke så mye motivasjon igjen. Bløt sand er tungt, og hullet ble ganske mye mindre enn planlagt.