Sitter på hytta med blant andre Facebook-kongen HP, og føler trangen til å legge meg til – komme snikende på. Jeg vet ikke om det er muligheten til å poke, gi roser, bamser, nysgjerrigheten, eller rett og slett bare kikkeren i meg som gjør at jeg er litt nærmere å lage en konto hver dag. Jeg tipper det er nysgjerrigheten, men tenk hvis det skulle vise seg at jeg har en underliggende trang til å kjøpe kosebamser på Internett! Tror nok Elisabeth hadde vært rimelig stolt, hadde jeg kjøpt kosebamser til ho for et par tusen kroner.

Nei, ingen facebook på meg i dag. Jeg kan ikke la meg knekke. Jeg har ikke akkurat vært veldig positiv til denne boken tidligere, så jeg vet jeg får høre det – skulle jeg gått på en smell. Det er strengt tatt ikke bare det, men jeg hadde ikke blitt veldig stolt av meg selv heller. Pokker,- at jeg ikke kan lære å holde kjeft. Hadde jeg bare latt folket holde på med sine sosiale nettverk, uten at jeg brydde meg, kunne kanskje jeg også vært en del av familien deres nå. Ikke kan jeg adde meg på Twitter heller, for jeg tror nok at jeg kan ha antydet i en samtale, at jeg mener «Twitter er djevelens (altså facebooks) høyre hånd.

Derfor blir det nå en blogg på meg. Det har jeg vel ikke sagt noe negativt om? Nei, tror ikke det, men jeg gjør vel et lite personlig sjumilssteg likevel. Å utlevere seg for «alle andre» har vel ikke vært min store fantasi tidligere, men jeg har jo etterhvert blitt en voksen mann, så mine innerste tanker er vel ikke lenger så skremmende som de engang var? Er de?  Jeg tror nok det fornuftige med en blog er at jeg kan beholde en liten del av verdighet, samtidig som jeg har en gigantisk oppslagstavle – mye større enn facebook sin iallefall. Jeg tror bloggen min skal være et korstog mot Facebook, Twitter og andre ting som jeg måtte mene er ødeleggende for samfunnet.

Kanskje det blir med dette ene innlegget, det vil jo tiden vise. Iallefall så fikk jeg bort den verste trangen til å registrere meg andre steder. Da er jeg klar for en ny vårdag i solen her på Søndre Sandøy.